onsdag, august 09, 2006

Homofilt ekteskap og adopsjon fra et konservativt synspunkt

I Norge holder den liberale argumentasjonen for aksept av homofilt ekteskap og rett til adopsjon for homofile på å slå igjennom. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å si kort hvorfor, fra et konservativt synspunkt, homofile bør få lov til å gifte seg og adoptere.

Den liberale argumentasjonen er basert på rettigheter og likebehandling. Siden den er godt kjent ser jeg ingen grunn til å gjenta den er. Den konservative argumentasjonen er er et supplement og ikke en erstatning av denne.

Ifølge konservativ tanke er familien den mest grunnleggende byggesteinen i samfunnet. Sunne familier medfører vanligvis et sunt samfunn. Akkurat det er en av grunnene til at mange konservative er imot homofili, fordi det fører til oppløsning av kjernefamilien. Men en annen måte å se det på er at ekteskap for homofile kan bidra til å bringe homofile inn i en familie istedetfor å tvinge dem til å stå utenfor. Ekteskap oppmuntrer tradisjonelle verdier som trofasthet, ansvar og sex som noe som foregår mellom to mennesker som elsker hverandre, da helst i et gjensidig forpliktende forhold.

Når det gjelder adopsjon, er mange konservative imot homofiles rett til å adoptere fordi de mener barn har det best i en familie med en far og en mor. Det er mulig det, men selv om man godtar det argumentet er ikke dét det reelle alternativet for de barna som blir adoptert. Hvis ingen adopterer de foreldreløse, vil de istedet bli oppdratt i et barnehjem, ofte under særdeles kummerlige forhold hvis de er i den tredje verden. Da er det faktisk bedre at de blir oppdratt av to ansvarlige mennesker i et stabilt forhold, uansett hvilket kjønn adoptivforeldrene har.

Så er det de som sier at homofile foreldre vil ha en negativ, forvirrende innflytelse på barna. Blant annet pga. kjønnsroller og lignenede. Men hvis man tror som de aller fleste nå gjør at homofili og også til en viss grad kjønnsroller er biologisk betinget, virker det usannsynlig at homofile foreldre vil påvirke barnet på den måte med mindre de bevisst går inn for å hjernevaske barnet, noe som virker lite sannsynlig.

Hva er antisemittisme?

Det har vært mye debatt om Gaarders kronikk og hvorvidt denne var antisemittisk eller ikke. Enkelte har hevdet at med en gang man kritiserer Israel blir man stemplet som antisemitt. Dette er selvsagt tøv. Veldig mange har kritisert Israel veldig hardt, f.eks. Lars Gule og flere blogger i den norske bloggosfæren , uten at noen så vidt jeg vet har beskyldt dem for antisemittisme. Men når det gjelder Gaarder kom altså denne kritikken. Og da kan det være greit å definere den typen kritikken som er uheldig og grenser til anti-semittisme i effekt, om ikke nødvendigvis i intensjon.

Sammenligninger melllom Israel og Nazi-Tyskland

Enkelte har sammenlignet Israel med Nazi-Tyskland. Jeg mener dette er antisemittisk fordi det for det første er historieløst. 50 Millioner døde i andre verdenskrig hvorav 6-7 millioner jøder. Man kan mene hva man vil om Israel, men de har ikke gjort seg skyldig i folkemord. For det andre er dette en kritikk som er beregnet på å såre jøder for det israelerne gjør. Man kan gjerne kritisere og fornærme Israel hvis man vil, men da må man kritisere israelerne som israelere og ikke som jøder. Noe som bringer meg til den andre typen kritikk som ofte er antisemittisk.

Å blande sammen Israel og jødedommen
Riktignok er Israel en jødisk stat men så er Norge også en kristen stat og man kritiserer da ikke kristendommen og de kristne for tvangsintegrering av samene. Det er her Gaarder feilet. Når han snakker om "morsomme steintavler", tanken om jødene som Guds utvalgte folk (noe som forøvrig ikke betyr herrefolk) og setter opp "to tusen år" med humanisme mot det jødene gjør nå så gjør han narr av jødedommen som religion og setter opp en motsetning mot denne og kristen humanisme. En idéhistoriker som Gaarder burde faktisk vite bedre enn det.

Dette er de to typene kritikk av Israel som jeg vil karakterisere som antisemittisk. Jeg er selvfølgelig åpen for innspill og kritikk. Og forøvrig må folk få lov til å kritisere Israel så mye de vil.

lørdag, august 05, 2006

Menn som voldtar og andre udyr

Det raser en debatt om voldtekt og årsaken til at enkelte menn voldtar. Tiqui og Ronja spesielt lurer på hvorfor enkelte menn voldtar og Mihoe oppfordrer menn til å engasjere seg. Selvfølgelig skulle jeg gjerne ha sett at det ble slutt på voldtekt men jeg tror debatten her er på villspor.

Det er ikke noe med "mannskulturen" som oppmuntrer eller oppfordrer til voldtekt. Tvertimot. I Norge er det få ting blir så foraktet og er så forhatt som nettopp voldtekt og voldtektsmenn. Det henger faktisk sammen med et aspekt av den tradisjonelle kjønnsrollen som fremdeles henger litt igjen. Nemlig menn som beskyttere av kvinnen. Det er riktignok at i enkelte miljøer er aggressivitet mer akseptert blant menn enn blant kvinner, men det er først og fremst aggresivitet mot andre menn og aksepten strekker seg aldri til vold mot kvinner. Det er mulig at enkelte minoritetsmiljøer sliter mer med dette enn den mer mainstreame kulturen, men generelt sett så stemmer dette.

Hvorfor skjer da voldtekt allikevel? Enkelte har ikke kontroll med kjønnsdriften sin. Det er ikke kulturelt betinget. I enhver befolkning er det et visst antall menn (og kvinner) som ikke klarer å tilpasse seg sosialt. Jeg har skrevet om dette tidligere. Det er ikke sånn at hver gang noen gjør noe galt, finnes det en årsak man kan peke på i samfunnet, kulturen eller oppveksten. (Selv om alle disse tre er viktig) Det vil alltid finnes noen mennesker, av begge kjønn, som gjør fatale feil, skader andre eller voldtar. Noen av disse er uforbederlige, andre ikke. Samfunnet kan redusere elller oppmuntre disse tendensene, men det er neppe tilfellet i dagens samfunn. Det blir da feil å skylde på samfunnet og ikke den mørke siden av menneskets natur.

onsdag, august 02, 2006

Åpent brev til alle nordmenn

Kjære landsmenn og -kvinner.
Jeg vet denne bloggen skulle handle om politikk, men jeg har noe på hjertet og det er min blogg så jeg gjør hva jeg vil. Det er nemlig noe jeg må si til dere. Det handler om forholdet ditt til sola. Jeg vet dere er glade i den, og så langt mot nord som vi bor kunne vi gjerne sett mer til den. Men desverre, jeg må si det, sola elsker ikke dere.

Det er faktisk sånn at de aller fleste nordmenn har en hud som ikke er særlig kompatibel med sola. For å si det sånn, det er en grunn til at vi bor så langt nord. Det er faktisk veldig sjeldent at blondt hår, blå øyne og brunsvidd hud går godt sammen. Dette gjelder kanskje spesielt kvinner. Det ser faktisk vanligvis fælt ut.
Enda verre blir det når huden ikke blir brun men tvertimot neonrosa. Ingen, absolutt ingen kler rød hud. Selv ikke nordmenn og nordkvinner.

En annen ting: Selv om det er sol ute er det ikke påkrevd å få mest mulig ut av den. Spesielt hvis det er godt over 30 grader ute. I fjor sommer var jeg i Japan, der det var 35 grader, en luftfuktighet på nært 100% og alle fornuftige japanesere går med parasoll eller holder seg i skyggen. På gjestehuset der jeg bodde hadde vi tilgang til taket hvor vi kunne henge klesvasken til tørk eller bare slappe av. En varm dag jeg gikk opp dit med klesvasken satt det en vestlending der oppe midt i solsteiken i en pøl av svette, med små elver rennende ned av kroppen og med en halvannen-litersflaske med vann i hver hånd. Når han så meg stønnet han frem:"De e så varmt, eg orke ikkje mer" Nei, tenkte jeg, så rart. Jeg forstår ikke hvor det masochistiske instinktet til å pine seg i varmen kommer fra, men kjære landsmenn, slutt med det. Ikke rart middelaldrende japanesere, igjen spesielt kvinner, har mye, mye bedre hud enn nordmenn. For mye sol ødelegger faktisk huden på sikt, spesielt hvis man som oss, har en mangel på pigmenter i huden. Og da har jeg ikke en gang nevnt kreftfaren.

Med vennlig hilsen

Betrakteren.